mandag 22. desember 2014

Logokonkurranse!

Moseklubben trenger en logo. Kanskje du kan hjelpe oss med det? Vi holder derfor en konkurranse om å lage den beste moseklubblogoen! Hvem som helst kan bidra. 

Du kan tegne logoen i et dataprogram eller for hånd. Inkscape er et gratis program man kan bruke for å lage vektorgrafikk. Vi legger ingen føringer på hvordan logoen skal se ut annet enn at navnet "Moseklubben" må være med eller at logoen må være enkel å kombinere med navnet Moseklubben. Det er mange tips og triks på nett om hvordan man lager en god logo. Det kan være lurt å kikke litt på dem. Her er noen:
  • enkelhet
  • lett å huske
  • tidløs
  • relevans 
  • lær av andres logoer

Les mer om gode logoer på disse nettsidene:
http://logodesigneksperten.no/2011/11/5-grunnleggende-prinsipper-for-a-skape-en-god-logo/http://logodesigneksperten.no/2011/11/5-grunnleggende-prinsipper-for-a-skape-en-god-logo/

Sjekk hva slags logoer som er der ute og vurder om du liker dem eller ikke, og hvorfor. Dette vil gi en pekepinne på hva som kan fungerer for Moseklubben også.

Fristen er 31. januar. Da vil logoforslagene legges ut på bloggen og vi holder avstemning for å kåre vinneren.

Vinner får et kopp med Moseklubbens nye logo på.

Bidrag sendes til magni.kyrkjeeide @ gmail.com.

onsdag 10. desember 2014

Historien om torntvebladmosen Scapania nimbosa


Denne gongen er det John Bjarne Jordal og Kristin Wangen som skriv om månadens art. Dei med fleire har hatt ei viktig rolle i kartlegging og overvaking av denne arten, og kan dermed fortelje den spennande historia om oppdaginga av arten i Noreg og gjenoppdaginga i nyare tid etter at ein trudde den var borte. 


Begynnelsen

Mange historier om norske mosearter starter for over 100 år siden, i den første gullalderen for mosekartlegging her i landet, så også med torntvebladmosen Scapania nimbosa. Sommeren 1907 hadde en av de aktive på den tiden, Baard Kaalaas, fått med seg en engelskmann som het Albert LeRoy Andrews til Fræna i Møre og Romsdal. De kom med båt og gikk i land på Farstad. Derfra tok de seg inn til Sleppskardet ved fjellet Talstadhesten som sikkert allerede på den tiden var kjent som et kalkrikt område, og dermed attraktivt for botanikere. Noen år senere, i 1919, skrev Andrews om funn av Scapania nimbosa på denne turen i et britisk tidsskrift som het Torreya, og denne arten var da ny for Norge og Skandinavia.

Noe senere skrev Eugen Jørgensen sin bok om ”Norges levermoser”, som kom ut i 1934. Under arbeidet med denne var han i Fræna i årene 1921 og 1931 og gjenfant torntvebladmosen. Så ble det stille lenge. Imidlertid kunne tidligere skolesjef i Fræna, nå avdøde Harald Aas, fortelle at det var en engelsk moseforsker som holdt til på Tverrfjellgården i Fræna en gang og lette etter en mose som het noe som skulle bety ”den som vokser i skyene” (nimbosa betyr nettopp det). Dette kan ha vært på 1940-50-tallet. En dag kom han gledesstrålende og kunne fortelle at han hadde funnet den. Hva mannen het kunne Aas ikke huske. Kanskje finnes det spor etter ham i ett eller annet britisk herbarium?


Tue av torntvebladmose. Foto: John Bjarne Jordal.
Gjenfunn

Så i 1998 tok noen av vår generasjons feltbotanikere seg fore å lete etter torntvebladmosen i Sleppskardet igjen, men uten hell. I mellomtida var også det angitte området ganske forandret av kalksteinsutvinning. De skrev en artikkel i Blyttia i år 2000 der de antydet at arten kunne være forsvunnet som følge av dette. Ikke mange år etter, i februar 2003, skulle Geir Gaarder lage konsekvensutredning for en kraftlinje gjennom Eide og Fræna til det planlagte gassilandføringsanlegget Nyhamna i Aukra. Han rasket da med seg en mosedott fra en liten bergvegg i Eide som viste seg å være torntvebladmose! Endelig – og dette var jo en helt ny lokalitet – da var det kanskje håp om flere?
Funnstedet ble snart etter oppsøkt av en delegasjon moseforskere fra Trondheimsmiljøet. Så i juli 2005 var den samme Geir på fjelltur og lette etter kalkkrevende arter i Sandnestindan i Eide. På vei ned fant han en dott med torntvebladmose på et nytt sted. Ny artikkel i Blyttia – arten var likevel ikke utdødd! I pinsa 2007 dro så Geir og John Bjarne opp i det samme området for å lete mer – og jo da, vi fant hele 11 nye delforekomster og feiret med middag på kinarestaurant i Molde etterpå. Men dette var ikke kalkrike voksesteder og endelig begynte det å gå opp for oss – den er jo ikke kalkkrevende! Den klassiske lokaliteten – Sleppskardet – har mye kalkstein og marmor. Derfor hadde vi trodd at den var kalkkrevende! Vi hadde tenkt feil og lett på feil steder. Den vokste jo så surt som bare det.


Kartlegging

Nå hadde vi knekt voksesteds-koden - og da begynte det å løsne. Vitenskapsmuseet i Trondheim la i juni 2007 sin årlige herbarie-innsamlingstur til Eide. Kristian Hassel og Tommy Prestø fant arten ved Tussfossen i Eide og Kristian senere samme år ved Sleppskardet i Fræna og ved Klokkhuset i Eide. John Bjarne ble ganske tent av dette og begynte å bruke høstene til kombinerte mose- og trimturer i nordvendte fjellsider i disse traktene. I løpet av 2007-2009 ble hovedmengden av de lokalitetene vi i dag kjenner lokalisert. I 2010 ble det publisert en artikkel om den nye kunnskapen i mosetidsskriftet Lindbergia. Totalt kjenner vi nå 29 lokaliteter som ligger innenfor et område på 12 x 20 kilometer. Utenfor der har vi hatt masse ”bomturer”, da finner vi bare ”broren” prakttvebladmose S. ornithopodioides og et knippe andre følgearter som grannkrekmose Lepidozia pearsonii, rødmuslingmose Mylia taylorii, heimose Anastrepta orcadensis og småstylte Bazzania tricrenata.

Kart over ytre Romsdal med utbredelse av torntvebladmose (røde prikker).  Svarte prikker: torntvebladmose ettersøkt, men ikke funnet, oftest er prakttvebladmose funnet disse stedene. Blå firkant: nedbørstasjonen Eide. Figuren er en oppdatert versjon fra Lindbergia-artikkelen fra 2010.

Overvåkingsprosjekt 2010-2014

I 2010 bevilget Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) midler til utlegging av overvåkingsruter for torntvebladmose og noen andre mosearter, i forbindelse med det nasjonale Naturindeks-prosjektet. Det ble lagt ut 12 ruter (0,5x0,5 meters ruter delt i 16 småruter) på fire forskjellige voksesteder for torntvebladmosen i Eide. I 2014 ble disse rutene reanalysert av Kristian Hassel, Kristin Wangen og John Bjarne Jordal. Vi kom også i avisa! Det var ganske tilsvarende mengder av mosen i 2014 som i 2010, ihvertfall ikke store forskjeller – men den har flyttet seg og er ikke i de samme smårutene! Den er dermed noe mer dynamisk enn vi kanskje kunne tro. Hva som kan skje av endringer på litt sikt er derimot et åpent spørsmål. Vi kan tenke oss at både beiteopphør og klimaendringer kan gi høyere vegetasjon og at den kan bli gradvis skygget ut der den vokser. Spørsmålet er da om den greier å bevege seg raskt nok oppover i høyden til nye voksesteder.

En journalist fra Romsdal Budstikke ble med oss i felt under reanalysering av naturindeks-rutene i Eide. Fra venstre: John Bjarne Jorda, Kristin Wangen og Kristian Hassel. Foto: Oddbjørn Harnes.

Masteroppgave om torntvebladmosen 

Som en forlengelse av overvåkingen av torntvebladmosen, går Kristin Wangen i sin masteroppgave i dybden for å finne ut mer om denne arten i tillegg til prakttvebladmosen og praktdraugmosen Anastrophyllum donnianum. Oppgaven går ut på å lage artsutbredelsesmodeller, der resultatet vil være et kart som viser den potensielle, klimatiske nisjen til artene. Sammenlignet med dagens utbredelse, vil man kunne se om arten er mettet i sitt utbredelsesområde, eller om den har flere områder den kan spre se til. I tillegg til slike modeller, prøver jeg å finne ut noe om veksten hos torntvebladmosen. Hvor mye vokser den på en vekstsesong? Vokser den mer på noen lokaliteter enn andre? Fremgangsmåten har vært å feste en sytråd noen mm under skuddspissen og målt distansen mellom tråden og skuddspissen om våren, og deretter måle denne distansen igjen på høsten.


Måling av torntvebladmose. Foto: Kristian Hassel.

Artsbeskrivelse

Torntvebladmosen Scapania nimbosa er en levermose der bladene består av to lober som nesten ikke henger sammen (denne og prakttvebladmosen S. ornithopodioides skiller seg fra andre tvebladmoser ved å ha ”frie” lober). Bladene er sterkt preget av lange og litt uregelmessige ”torner” i kanten, mens prakttvebladmosen har kortere og mer regelmessige små tenner. Torntvebladmosen er oftest mer eller mindre rødpigmentert og dessuten nokså luktløs, noe som også bidrar til å skille den fra den noe større og brunere prakttvebladmosen som også har en kraftig aromatisk lukt. På Romsdalshalvøya vokser disse artene ofte sammen i fuktheier i skoggrensenivå ca. 200-500 m.o.h. i nordskråninger av kystfjell, ofte i svake sig sammen med rome og bjønnskjegg, eller i kanten av små berg. Det er typisk at sola tar dårlig der de vokser! Ellers er det sannsynligvis en årsnedbør godt over 2000 mm på voksestedene, nedbørsnormal over 100 mm i trolig alle årets måneder (untatt for mai på de nærmeste målestasjonene i Eide), regn 60-70% av alle dager, og dessuten ofte tåke – dvs. skikkelig oseanisk og fuktig. Mens prakttvebladmosen finnes på hele Vestlandet, er torntvebladmosen bare funnet i et lite område i kommunene Fræna, Eide og Gjemnes i Møre og Romsdal. Ellers i verden er torntvebladmosen kjent fra oseaniske strøk av de britiske øyer, og i Himalaya/Vest-Kina - i et lignende klima som i Norge, men 3000 moh. Utbredelsen er sterkt fragmentert og kan være rester av en tidligere større utbredelse. Formering skjer kun vegetativt. Kjønna formering er ikke kjent, heller ikke grokorn (gemmae). Se også Artsdatabankens faktaark.


Blanding av torntvebladmose (lange og uregelmessige 
tenner/"torner" langs bladkanten) og prakttvebladmose 
(kote, regelmessige tenner langs bladkanten). 
Foto:John Bjarne Jordal. 

Torntvebladmose og rome - to gode følgesvenner i 
kystfjella på Romsdalshalvøya. Foto: John Bjarne Jordal.

Verdensutbredelse av torntvebladmoseFiguren er hentet fra Lindbergia-artikkelen fra 2010.

onsdag 3. desember 2014

Mose-funfacts frå eksamenslesing

Desember månad byr på julestemning, men for studentar, også på eksamenar. Så her sit eg atter ein gong og prøvar å banke litt ny kunnskap inn i hovudet mitt. Boka Introduction to Bryophytes av Vanderpoorten og Goffinet (2009) gir solid basiskunnskap om mosar, og er full av ting som er kjekt å vite. Mykje av det eg har lest er kanskje interessant også for dokke som les denne bloggen, så her kjem eit lite, usamanhengande utval funfacts frå boka.

70 % av levermosar og 60 % av bladmosar er særbu (ho- og hannorgan på ulike planter), og i den britiske floraen er  87 % av mosane som aldri har blitt funne med sporar før, særbu. Geografisk distanse er ein stor barriere for sporeproduksjon, spesielt hos særbu planter. Spesielt vanskeleg vil eg sei det er for stjernemosen Syntrichia pagorum, der hann-planter kun er kjent frå Nord-Amerika, og ho-planter kun frå Europa.
Hoplante av hårstjernemose Syntrichia pagorum. Foto: Jan-Peter Frahm.

Det er stor variasjon i tørke- og frysetoleranse hos sporar for ulike artar. Det er påvist korrelasjon mellom toleranse for desse faktorane og utbreiingsmønster, der vidt utbreidde artar har større toleranse enn mindre utbreidde artar. Endemiske artar (finst kun i eit begrensa område) forblir ofte endemiske nettopp på grunn av at sporane ikkje tåler langdistansespreiing i atmosfæra over store hav, der forholda er tøffe.

Mosefossil i rav antyder at artar som er antatt å ha skilt lag for mange millionar år sidan viser mindre morfologisk (utsjånadmessig) variasjon enn forventa. Sjølv om mosar ser ut til å ha lavast rate av molekylær evolusjon blant landplanter, er det likevel oppsiktsvekkande å sjå artar som ikkje har endra utsjånad på 80 millionar år. Dette er gode eksempel på "kryptisk artsdannelse", der akkumulering av genetiske forskjellar ikkje gir utslag i utsjånad.
Mosar i rav er sjeldan vare. Dei kan vere med å løyse gåter om evolusjon og slektskap blant mosar. Denne levermosen vart funne på den Dominikanske Republikk.  Foto: Terratreasures and adventures 101
Hos nokon artar kan høg grad av vindspreiing føre til lav grad av genetisk isolasjon og dermed artsdannelse. Dette kan vere ei forklaring på kvifor endemisme blandt mosar er mykje lavare enn hos blant anna blomstrande planter (angiosperms), og at dei generellt er mykje meir utbreidd. Mosar viser i stor grad same splitta utbreiing av artar som karplanter viser for slekter. For eksempel, 43 % av Nord-Amerikanske moseartar finst også, i Europa, og 70 % av europeiske moseartar finst også i Nord-Amerika. For karplanter er det 48 % av slektene og kun 6.5 % av artane som er felles for desse to kontinenta.

Der finst fleire eksempel på positiv interaksjon mellom mosar. For eksempel vil mosar som veks i tette tuer og matter halde på fukt betre enn dei som veks i lause tuer og matter. Mosar er vekselfuktige (poikilohydric), altså dei tek opp vatn direkte over heile overflata - fuktigheita i mosen vil dermed variere med omgivnadane. Sidan dei er avhengige av å vere fuktige for å vekse, har det vist seg at tette matter ofte har større biomasseproduksjon, større skot og høgre artsrikdom.

I mosetuer er ofte konsentrasjonen av CO2 høgre enn i lufta rundt, på grunn av respirasjon av små organismanr som lever i mosetua.

Medan karplanter har utvikla metoder for å unngå uttørking av cellene (cuticula, røter, vedrør mm), har dei fleste mosar utvikla tørketoleranse. I motsetning til karplanter dør altså ikkje cellene når dei tørkar ut, men metabolismen og fotosyntesen stoppar opp. Når dei blir fuktige igjen, vil metabolismen og fotosyntesen starte opp igjen. Men tørketoleransen varierar stort blant artane. Medan torvmosar (Sphagnum) og blåmosar (Leucobryum) berre tåler frå nokre timar til dagar med uttørking, kan artar frå tørrare habitat, som kvitknausing Grimmia pulvinata, tåle opp til 60 dagar tørke utan problem.

Dei fleste som har kika litt på mosar har nok fundert over korleis ulike former kan vere tilpassingar til miljøet dei lever i. Vatn er den viktigaste begrensande faktoren for vekst hos mosar, og mange strukturar er dermed tilpassa opptak, transport og å holde på vatn, der overflatespenning og kapillærkrefter er viktige mekanismar. Eit eksempel er det tjukke tomentumet (filtlag av rhizoidar) som dekker stilken, spesiellt hos mange myrartar. I tillegg til å ta opp og frakte vatn, fungerar det hos mange artar som forankring. Blad forma som vassekkar, slik som hos blæremosar Frullania, er eit anna eksempel. Hos mange artar sit blada tett til stamma (spesiellt hos pleurokarpe), dei vil kunne halde på vatn i kapillærrommet mellom bladet og stamma, medan utsida av bladet sørgar for opptak av CO2 til fotosyntese. Papillar (små utvekstar på bladoverflata), som hos mange artar dukar opp i tørre habitat, er eit anna eksempel. I tillegg til å danne kapillære rom der vatn lett blir transportert, kan gassutvekslig skje gjennom toppen av papillane. Ved uttørking er det viktig å beskytte blada mot skadeleg sollys. Mange artar får krusa blad når dei tørkar inn, slik at undersida av nerven vender ut, og bladplata forblir innrulla og beskytta frå sollyset.
Blæremosar har blad som er forma som vassekkar. Her er matteblæremose Frullania tamarisci under miksoskop. Forto: Hermann Schachner.
Mosar er ekstremt gode på å gjenvinne næringsstoff frå gamlare delar av planta. Dermed kan dei klare seg med langt mindre næringsstoff enn karplanter, og kan til og med i kortare perioder klare seg utan tilgong til nye næringsstoff. Derimot kan for høg konsentrasjon av næringsstoff vere giftige.

Mosar blir i svært liten grad ete på av dyr, sjølv om nærings- og kaloriinnhaldet i mosar og blomstrande planter er stort sett det same. Grunnen er at dei inneheld ein høg konsentrasjon av lignin-liknande forbindelsar, som gjer at dei er veldig tungt fordøyelige. Mange dyr vil til og med kunne få eit netto næringstap ved å ete dei! I tillegg trur ein at andre sekundære metabolittar, terpenoid-oljar i oljelegeme til levermosar og tungmetall også er avstøtande. Kvifor er det då så mange dyr i arktiske strøk som likevel kan ete store mengder mosar, som reinsdyr, gjess og lemmen? Det viser seg at mosar også inneheld nokre kjemiske forbindelsar, kalla arachidonic acid, som truleg bidreg i å auke fleksibiliteten i ledd og og i celleveggar under kalde forhold.
Lemen og andre dyr i arktiske strøk har ofte mosar i dietten sin. Foto: Framsenteret. 

tirsdag 25. november 2014

Mosekurs på Ås vel overstått

Moseklubben avsluttet sesongen med kurs i mosebestemmelse ved NMBU på Ås fra 21.-23. november. Det var det første kurset av denne typen i Moseklubbens regi. Hele 22 deltakere deltok, noe som viser at interessen for moser stadig er stigende. Deltakerne var en veldig fin blanding av studenter, konsulenter, forskere og pensjonister, alle med felles mål om å lære noe nytt. Vi i Moseklubben våger å ta en liten del av æren for denne økende interessen og akter å arrangere både turer og kurs også i 2015.

Biologilaben på Sørhellinga ved NMBU var helt full av ivrige mosefolk

Svein Olav Drangeid leder arbeidet med å nøkle ut kysttornemose
Kurset startet fredag ettermiddag og den første kvelden ble brukt til å gå igjennom noen viktige strukturer hos bladmoser. Det ble samlet materiale av 130 forskjellige arter til kurset, så her var det muligheter til å studere mange arter med side tilhørende utfordringer. Lameller på nerven, nedløpende blad og stereideceller var alle mye diskuterte problemområder, og alle deltakerne klarte etter hvert å lage gode tverrsnitt av et blad. De med aller mest mot prøvde seg også på å vaske frem rhizoidgrokorn hos vrangmoser. Disse finnes nede i jorda under selve moseskuddet og jord og leire må vaskes bort for å kunne lage gode mikroskop-preparater.

Noen av kursdeltakerne raste gjennom utlagt materiale i en rasende fart, mens andre brukte litt mer tid på å bli dus både med bestemmelsesnøkler og noen alt for små moseskudd. Noen andre igjen jobbet mye med eget materiale og alle fikk gode råd og veiledning av kurslederne Arne Pedersen, Kåre Arnstein Lye, Svein Olav Drangeid og Torbjørn Høitomt. I tillegg fikk vi en flott innføring i torvmoser av Mari Jokerud.

Mari Jokerud gir kursdeltakerne en innføring i bestemmelse av torvmoser
Oddvar Olsen i dyp konsentrasjon. Er det rhizoidgrokorn hos vrangmoser du ser på Oddvar?

Innimellom bjørnemoser, glefsemoser, hoggtannmoser og andre skremmende (?) utfordringer ble det også tid til hyggelig sosialt samvær. En liten quiz avslørte imponerende kunnskap blant flere av lagene. Å gjenkjenne en art ut i fra kjent utbredelse i Artskart er ingen enkel øvelse, men både bekkelommemose Fissidens polyphyllus, duftsepter Mannia fragrans og torntvebladmose Scapania nimbosa ble enkelt avslørt.

Bekkelommemose var en av artene som ble avslørt gjennom sin utbredelse i Artskart. To lag fikk hele 9 av 10 rette i lørdagens mosequiz.

Laboratoriefasilitene ved NMBU er svært gode og alle deltakerne kunne jobbe effektivt med gode stereoluper og mikroskoper. Vi vil rette en stor takk til Institutt for naturforvalting for at vi fikk muligheten til å bruke dette utstyret.

Mot slutten av søndagen hadde nok de flere fått sin dose tverrsnitt og lengdefolder, men ikke verre enn at spørsmål om neste kurs dukket opp. Vi i Moseklubben kommer til å planlegge nye kurs og turer i 2015, så følg med.

Christine Pötsch, Anette Gundersen og Mari Jokerud koser seg med Kjell Ivar Flatberg nye og flotte norske torvmoseflora. 
 

tirsdag 11. november 2014

Glomregjelet - et eldorado for oseaniske moser


Tekst og foto: Anders Lundberg

Glomregjelet ligger ved Trengereid i den østlige delen av Bergen kommune. Det er nordvendt og renner ut i Sørfjorden, fjorden mellom fastlandet og Nordens største innlandsøy, Osterøy. Det faller >3000 mm nedbør i året, og den nordvendte beliggenheten gjør at luftfuktigheten er ekstremt høy. Berggrunnen er stedvis kalkrik, og det viser igjen både når det gjelder mose- og karplantefloraen. Gjelet er lett tilgjengelig fra Risnesveien, den gamle veien langs sjøen som går parallelt med og lavere enn nåværende E16 som her går i tunell. Risnesveien krysser nedre del av gjelet, så fra veien kan man begynne å studere mosene umiddelbart. Mange interessante arter vokser langs veien, men det store mangfoldet av moser finnes høyere oppe langs elva.
Glomregjelet har ekstremt høy luftfuktighet, og mosefloraen bærer preg av det.

Bekkeskeimose Platyhyonidium riparioides er tallrik mange steder langs bekken.
Klobekkemose Hygrohypnum ochraceum danner ofte store flak.


Klobekkemose Hygrohypnum ochraceum i tett bestand.
I og nær bekken vokser fuktighetselskende moser i store mengder. Her finner man bekkeskeimose Platyhyonidium riparioides, lurvbekkemose Hygrohypnum luridum, klobekkemose H. ochraceum, bekkesildremose Dichodontium pellucidum, sumplundmose Brachythecium rivulare, bekkegråmose Racomitrium aquaticum, bekketvebladmose Scapania undulata og mange andre. Mange av dem vokser i store flak, ofte ½-1 m2 store. At mange av artene er så tallrike, får man til å skjønne at gjelet er et eldorado for moser. 


Rødhøstmose Orthothecium rufescens er lett kjennelig på form og farge.
Stivkulemose Bartramia ithyphylla.
Langs gjelet er det mange bratte, skyggefulle berg, ofte med overheng. Her trives arter som klovemose Harpalejeunea molleri, skortejuvmose Anoectangium aestivum, rødhøstmose Orthothecium rufescens, spindelmose Cololejeunea calcarea og andre. På slike skyggefulle vegger kan man også finne hinnebregne Hymenophyllum peltatum. En av de sjeldneste mosene er kløftgrimemose Herbertus aduncus, som er tallrik flere steder langs elva. Den er rødlistet og regnet som nær truet (NT). I Norge er den bare kjent fra Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane.

Kløftgrimemose Herbertus aduncus, er i Norge bare kjent fra Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane.
Kalkrike innslag i floraen er grønnburkne Asplenium viride, kalktuffmose Palustriella commutata og putevrimose Tortella tortuosa. Selv om lokalklimaet er fuktig, finnes også tørre berg. Her trives tørketålende arter som kystsotmose Andreaea alpina, kystblomstermose Schistidium strictum, bekblomstermose S. trichodon, kulegråmose Racomitrium ellipticum, knippegråmose R. fasciculare, svagråmose R. macounii, renneknausing Grimmia ramondii, krusknausing G. torquata og stabbesteinmose Ptychomitrium polyphyllum.
Glomregjelet er et flott sted, et sted for fordypning, fascinasjon og kontemplasjon! Flere bilder fra Glomregjelet kan du se her:
http://anderslundberg.no/mosar-i-glomregjelet-mosses-and-liverworts-of-glomregjelet/

torsdag 6. november 2014

Månedens art: Silkemoser

Har du noen gang lurt på hva den gylne skinnende silkeaktige mosen som kryper tett bortover kalkrike blokker og bergvegger er? Det kan godt være krypsilkemose du har sett. Perry Larsen er førstemann ut med det vi kaller månedens art her på Moseklubbens blogg. Perry har sett mye krypsilkemose, men han er også den av oss i Moseklubben som har best kunnskap om den andre arten i denne slekta, sandsilkemose. Benytt sjansen til å lære mer om disse to artene. Silkemosene kan noen ganger være vanskelig å skille, det kan derfor være lurt å bruke litt tid på å se på karakter som gjør dette mulig.

Begge artene med sporehus. Krypsilkemose (venstre) har opprette og nesten sylindriske sporehus, mens sporehusene hos sandsilkemose (høyre) er krumme. Foto: Perry Larsen

Generell makroskopisk beskrivelse for begge arter

Krypsilkemose Homalothecium sericeum og Sandsilkemose H. lutescens
Farge blank noe matt gulgrønn til gyllengrønn (silkeglinsende).
Skudd har opprette uregelmessige forgreininger med ulik lengde.
Begge arter kan ha noen rhizoider (rothår).
Tuppen på skuddene kan ofte være noe lysere.
Blad 2.5-3 mm lange, smalt trekanta (lansettformede), med lang smal sylaktig spiss, sterkt langsgående foldet nesten helt til spissen, bladnerve enkel og når til ca. ¾ av bladets lengde. Blad tannet i øvre deler av bladet og smalt nedløpede på stammen hos begge artene.
I Sverige er det skilt ut en varietet av sandsilkemose H. lutescns var. fallax som vokser på mur. Den skal være en slags mellomform av de to artene.


Homalothecium aureum og Homalothecium philippeanum er ikke omtalt, dette er arter som finnes lenger sør i Europa og som vi ikke kjenner i Norge.

Legg merke til den opprette voksemåten, de glisne tuene og den krypende hovedstammen hos sandsilkemose. Foto: Perry Larsen

Krypsilkemose har krypende voksemåte på hovedstammen og ofte korte grener som står opp. Foto: Perry Larsen

Aktuelle forvekslingsarter

Silkemosene kan ligne noe på noen av artene i lundmoseslekta Brachythecium, spesielt på bleiklundmose og gull-lundmose, men silkemosene har smalere og mer jevnt gradvis tilspisset trekantet blad som virker langt i forhold til bredde på bladetLundmosene mangler de sterkt langsgående foldene som silkemosene har.
Silkelundmose Brachythecium geheebii som tidligere var ført til silkemosene er svært sjelden med kun et funn i Sverige og finnes i området rundt Oslo på grønnstein. Jeg har ikke sett arten i felt, men det ser ut til den har mer gressgrønn farge på bildet i Nationalnyckelen. Den har ikke så lang og smal spiss på bladet som de andre silkemosene og noe bredere bladceller. Bladet er kortere enn 3x bredden av bladet som ikke er tannet. De andre silkemosene har lengde 5x bredde av bladet og er noe tannet mot spissen.
Gullmosen Tomentypnum nitens har lignende blad, men har mer gullaktig farge og tallrike rhizoider på nedre del av stengelen og oversiden av bladet: Den vokser som regel på fuktigere steder.
Gullhøstmose Orthothecium chryseon og sigdhøstmose O. intricatum kan også ved først øyekast være lik, men bladene mangler nerve.
Ekornmose Leucodon sciuroides har bredere blad uten nerve.

Skudd av krypsilkemose. Foto: Perry Larsen 

Utbredelse

Sandsilkemose har foreløpig kun 12 funn registrert i Artskart. Den er nok relativt vanlig på sandholdig rik grunn, men er kanskje dårlig kjent av dagens kartleggere? Det er trolig bare en håndfull bryologer som kan bestemme denne arten i felt. Om jeg legger det svenske utbredelseskartet fra Nationalnyckeln til grunn finnes den nordover til midtre deler av Norge. Mine funn er hovedsaklig fra havstrender i Møre og Romsdal og i Sogn og Fjordane.              
Krypsilkemose er ganske sikkert vanlig i hele landet, men sjelden i fjellet over tregrensen.

Sandsilkemose (venstre) uten tenner eller få tenner ved bladbasen og krypsilkemose (høyre) med tydelige utstående tenner. Foto: Perry Larsen


Tørre utgaver av begge arter. Krypsilkemose (venstre) med noe krøkte blader og krypende skudd. Sandsilkemose (høyre) har rette blader og ofte lengre grener. Foto: Perry Larsen


Typisk voksemåte for krypsilkemose. Foto: Perry Larsen


Oversikt over skilletegn

Kontrollpunkter
Sandsilkemose
Krypsilkemose


Voksested
Ofte i sand- eller lysåpen gressmark, sandholdig basisk eller kalkrik jord eller klipper. Noen ganger på murer. Kan sjelden være epifytt på rikbarkstrær.
Ofte på trær og klipper på både rike og fattige (sure) bregarter.

Voksemåte
Hovedstamme og greinen vokser +/- loddrett opp. Glisne tuer.
Nedliggende krypende voksemåte på hovedstammen, ofte korte grener som står opp. Vanligvis i tette tuer.


Feste til substratet
Vanligvis løst festet til substratet.
Sitter ofte meget godt fast til substratet.



Skudd
4-10 cm lang
3-7 cm lang



Sporehus
Sporehus opprette og nesten sylindriske.
Sporehus krumme og tykkest på midten (bananbøyd).


Bladkant nær  basis av blad
Kraftig og ganske jevnt tannet.
Utannet eller bare med noen få enkle tenner.


Bladceller
Tykkveggede inntil 94 µm
Tykkveggede inntil 130 µm


Grener og blad ved tørking
Er rake i tørr tilstand.
Er kraftig bueforma/
innoverbøyd i tørr tilstand.

søndag 2. november 2014

Mosesvamper

At moser kan være nyttige har vi mennesker visst lenge. De har blitt brukt som isolasjon når man lafter hus, til å bandasjere skadede soldater under verdenskrigene, som bleier på babyer eller strø i fjøs. I dag brukes moser kanskje mest som pynt, selv om torvmoser visstnok er supre til å suge opp oljesøl. Nå har også våre nære slektninger sjimpansene funnet ut at moser kan komme til nytte.

Et sjimpansefelleskap i Budongoskogen i Uganda har i over 20 år blitt observert av forskere. Dette har gitt en unik mulighet til å studere atferden til disse dyrene i detalj. Blant annet hvordan de bruker redskaper. Sjimpanser er veldig sosiale og forskerne karakteriserer dem som de mest kulturelle av alle dyr. Allikevel har man manglet direkte beviser for at sjimpanser kan lære hverandre nye teknikker, inntil nå. Sjimpansene ble observert da de tok i bruk et nytt vannhull. Vanligvis så lager de en svamp av blader som de samler og drikker vann av. Og nå kommer vi til mosene! For det var nemlig en smarting, kanskje også flere, som plutselig laget seg en mosesvamp til å drikke av istedenfor. De andre sjimpansene studerte bruken av denne teknikken og etter hvert lærte de seg det samme. Ganske kult. 

File:Lightmatter chimp.jpg

Denne sjimpansen har ikke mosesvamp, men kanskje han har matpakka si i posen? Foto: Aaron Logan (fra commons.wikimedia.org)

Fem mosearter ble identifisert i en brukt mosesvamp. To av disse var fra levermoseslekta hinnemose (Plagiochila) som vi også har i Norge, mens de tre andre var bladmoser fra mer tropiske slekter. 

(Artene: Pilotrichella cuspidata, Racopilum africanum, Pinnatella minuta, Plagiochila strictifolia, Plagiochila pinniflora). 

For ekstra moseinteresserte eller sjimpanseinteresserte, ligger artikkelen på denne lenken: http://www.plosbiology.org/article/info:doi/10.1371/journal.pbio.1001960



torsdag 25. september 2014

Moseklubben på tur til Saltdal

Saltdal – Norland. Eit ynda mål for den turglade, og eit ynda turmål for botanikarar og moseglade. Hit gjekk årets mosesamling til Moseklubben første veka i august. Samlinga varte offisielt frå onsdag til søndag, men dei ivrigaste møtte opp på destinasjonen Storjord allereie på måndagen. Her var Skogvoktergården leigd for heile veka. Til saman var det 16 deltakarar, derav to frå Danmark. Dette var tydelegvis ikkje berre berre for alle. Sjølv om dei fleste fekk ordna med henting frå buss- eller togstasjon, vart turen noko meir strabasiøs for andre. Ein av dei eldste deltakarane kom som førstemann til togstasjonen i Lønsdal måndag morgon utan noko skyss for den siste mila til Skogvoktergården. Dei 70 og nokre åra på baken hans hindra han derimot ikkje i å gå den siste lange mila på asfalten til fots. Slik vil eg også bli når eg blir 70! Elles var ein annan deltakar så uheldig å ta buss til feil Storjord onsdag ettermiddag (der er nemleg ein Storjord i nabokommunen også), og vart nokså paff då ho fann ut at i staden for å endeleg vere framme faktisk var 1 t køyring unna målet! Då der ikkje var fleire bussar som gjekk den dagen var det berre å stille seg langs vegen å prøve haikelykka. Heldigvis plukka ein hyggeleg trailersjåfør  henne opp. "Her i Nord-Norge tar vi vare på gjæstan vår!", sa han, så køyrde han jammen ein heil time i feil retning for å sleppe av den ferske moseentusiasten i riktig Storjord!! Ikkje verst.

Dagane gjekk med til kartleggingsturar i ulike områder i nærleiken, medan kveldane vart brukt til å kike på innsamla materiale og sosialt samvær. Saltdal er eit botanisk spennande område med mykje kalkrik berggrunn. Det er dermed mange spennande turmål i området å ta av. Medan måndagen for det meste gjekk med til ankomst, og litt uorganiserte småturar i området, vart det på tysdagen tur til Tørråga og Storkjelfossen rett vest for Rognan. Her finst eit stort felt med kalkspatmarmor og mosefloraen er særs rik. Det vart kartlagt ei stor mengde moseartar i dette området. Det beste funnet var truleg øreblygmose Seligeria oelandica (VU). Deretter gjekk turen til ei flott rikmyr rett vest for Fiskvågvatnet ved Rognan. Her vart det kartlagt fleire krevjande rikmyrarter i til dels store mengder. Dette er ei flott og intakt rikmyr med høg biologisk verdi.  Onsdag drog vi til den klassiske lokaliteten Junkerdalsura. Lokaliteten er kjend for blant anna den sjeldne orkideen Cypripedium calceolus marisko (fruesko) (NT) og huldreblom Epipogium aphyllum  (NT). Av mosar vart det funne mellom anna kysttettmose Molendoa warburgii (VU) og knattmose Gyroweisia tenuis (NT). På tilbaketuren på søndag vart det funne kapslar på labbmose Rhytidium rugosum her. Utanom Gudbrandsdalen er dette første funn av kapslar hos denne arten i Europa dei siste 100 åra! Torsdag delte vi oss i to grupper, og kartla eit område med kalkrik fjellhei med innslag av rikmyr og rike kjelder sør for Solvågvatnet. I lia noko lenger sør fann vi kalkrik rasmark og frisk kalkeng. I tillegg til å sjå på grønlandsstorr Carex scirpoidea som er kjend frå området her, vart det funne skåldraugmose Anastrophyllum cavifolium (VU), og truleg knoppvrangmose Bryum funckii (DD). Fredag køyrde vi til Sulitjelma i nabokommunen Fauske, der vi utforska områda sør for Storelvvatnan. Her fikk vi sett på austvendt kalkrik fjellhei, samt kika i bekkekløfta like under Storelvvatnan. I bekkekløfta vart det funne blant anna kysttettemose Molendoa warburgii (VU) og knattmose Gyroweisia tenuis (NT). Laurdag vart først og fremst ein myrdag. Eit lite stykke sør for Rognan tok vi av frå E6 mot vest, og stoppa ved myrene vest for Skar. Her var kalkgradienten godt representert , så vi fekk sett både på fattig og rik myr. Torvmosane var i spesielt fokus i dag. Til saman vart det funne om lag 22 torvmoseartar, blant anna flarktorvmose Sphagnum jensenii og foreldrearten pisktorvmose S. anullatum, bjørnetorvmose S. lindbergii, svelttorvmose S. balticum og laptorvmose S.subfulvum.anullatum, bjørnetorvmose S. lindbergii, svelttorvmose S. balticum og laptorvmose S.subfulvum

Etter ei fin veke i Saltdalsområdet, med nystifta kjennskap til både nye moseartar og moseinteresserte, drog alle kvar til sitt på søndagen. Det har vore nok ei fin tur med moseklubben, og eg gler meg stort til neste års ekskursjon allereie! Den vil gå til Vestlandet.



Kvifor bruke regnkleder når ein kan bruke paraply? Foto: Torbjørn Høitomt

Botanisering i vakre omgivnadar. Foto: Torbjørn Høitomt



Deltakarane på årets mosetur til saltdal. Foto: Kristian Hassel

onsdag 11. juni 2014

Møkkmoser!

Denne uka er ukens art hos Artsdatabanken en mose. De skriver om møkkmosen blindlemenmose. Den vokser på møkk og har en svært spesiell måte å spre seg på. Les mer om møkkmoser på Evolusjon!, bloggen til NTNU Vitenskapsmuseet. Et lite utdrag følger under:

"Hos karplanter er det vanlig at dyr sprer pollen fra plante til plante. Dette er imidlertid ikke så vanlig hos moser, bortsett fra hos møkkmosene, hvor ca. halvparten av mosene sprer sine sporer ved hjelp av insekter. Disse artene bruker farge og lukt til å tiltrekke seg blant annet åtselfluer. Disse flyr fra mose til mose og tar med seg sporer som de senere legger igjen på fersk avføring. Dyrerester er rike på nitrogen og fosfor som sporene trenger for å spire. Ved å benytte seg av insekter blir spredning mer målrettet enn den ville vært ved vindspredning som er helt tilfeldig."

Artsdatabanken har tidligere også skrevet om tanntustmose, det kan også være verdt å få med seg.

mandag 21. april 2014

En mosevegg på Karl Johan

En ettermiddag før påske gikk jeg og min samboer nedover Karl Johans gate der målet var et sted de selger god italiensk is. For en gangs skyld hadde jeg ikke moser på hjernen, helt til det plutselig dukket opp en grønn vegg på Egertorget. Jeg la raskt merke til at det var kleskjeden H&M som holdt på med noe og tenkte at dette var det best å holde seg unna. Når jeg var helt forbi den grønne veggen tenkte jeg plutselig: den grønne veggen var da jammen dekket av moser. Jeg snudde og gikk tilbake, og jammen var det ikke flere kvadratmeter med matteflette Hypnum cupressiforme. Noen skudd med sigdmose Dicranum hadde også sneket seg inn. Jeg hadde ikke med lupe, og tenkte heller ikke at dette var stedet for å ta belegg, sigdmosen ble derfor ubestemt.


Jeg stilte meg opp for å ta et bilde og fanget dermed oppmerksomheten til en av de som sto på denne standen. Jeg mumlet først noe om at jeg bare var interessert i mosene på den grønne veggen, men fikk allikevel utdelt en liten trykksak. H&Ms representant virket ikke helt overbevist da jeg sa at jeg var leder i Moseklubben, og at den grønne veggen var prima stoff til bloggen vår. Det viste seg etter hvert at H&M denne gangen  var ute i miljøets ærend. De har begynt å ta imot brukte klær som de enten sender til trengende eller gjenvinner slik at stoffet kan brukes til å produsere nye tekstiler. De var også veldig stolte av at hver butikk har en miljøansvarlig. Derfor altså den grønne veggen med mose.