mandag 22. desember 2014

Logokonkurranse!

Moseklubben trenger en logo. Kanskje du kan hjelpe oss med det? Vi holder derfor en konkurranse om å lage den beste moseklubblogoen! Hvem som helst kan bidra. 

Du kan tegne logoen i et dataprogram eller for hånd. Inkscape er et gratis program man kan bruke for å lage vektorgrafikk. Vi legger ingen føringer på hvordan logoen skal se ut annet enn at navnet "Moseklubben" må være med eller at logoen må være enkel å kombinere med navnet Moseklubben. Det er mange tips og triks på nett om hvordan man lager en god logo. Det kan være lurt å kikke litt på dem. Her er noen:
  • enkelhet
  • lett å huske
  • tidløs
  • relevans 
  • lær av andres logoer

Les mer om gode logoer på disse nettsidene:
http://logodesigneksperten.no/2011/11/5-grunnleggende-prinsipper-for-a-skape-en-god-logo/http://logodesigneksperten.no/2011/11/5-grunnleggende-prinsipper-for-a-skape-en-god-logo/

Sjekk hva slags logoer som er der ute og vurder om du liker dem eller ikke, og hvorfor. Dette vil gi en pekepinne på hva som kan fungerer for Moseklubben også.

Fristen er 31. januar. Da vil logoforslagene legges ut på bloggen og vi holder avstemning for å kåre vinneren.

Vinner får et kopp med Moseklubbens nye logo på.

Bidrag sendes til magni.kyrkjeeide @ gmail.com.

onsdag 10. desember 2014

Historien om torntvebladmosen Scapania nimbosa


Denne gongen er det John Bjarne Jordal og Kristin Wangen som skriv om månadens art. Dei med fleire har hatt ei viktig rolle i kartlegging og overvaking av denne arten, og kan dermed fortelje den spennande historia om oppdaginga av arten i Noreg og gjenoppdaginga i nyare tid etter at ein trudde den var borte. 


Begynnelsen

Mange historier om norske mosearter starter for over 100 år siden, i den første gullalderen for mosekartlegging her i landet, så også med torntvebladmosen Scapania nimbosa. Sommeren 1907 hadde en av de aktive på den tiden, Baard Kaalaas, fått med seg en engelskmann som het Albert LeRoy Andrews til Fræna i Møre og Romsdal. De kom med båt og gikk i land på Farstad. Derfra tok de seg inn til Sleppskardet ved fjellet Talstadhesten som sikkert allerede på den tiden var kjent som et kalkrikt område, og dermed attraktivt for botanikere. Noen år senere, i 1919, skrev Andrews om funn av Scapania nimbosa på denne turen i et britisk tidsskrift som het Torreya, og denne arten var da ny for Norge og Skandinavia.

Noe senere skrev Eugen Jørgensen sin bok om ”Norges levermoser”, som kom ut i 1934. Under arbeidet med denne var han i Fræna i årene 1921 og 1931 og gjenfant torntvebladmosen. Så ble det stille lenge. Imidlertid kunne tidligere skolesjef i Fræna, nå avdøde Harald Aas, fortelle at det var en engelsk moseforsker som holdt til på Tverrfjellgården i Fræna en gang og lette etter en mose som het noe som skulle bety ”den som vokser i skyene” (nimbosa betyr nettopp det). Dette kan ha vært på 1940-50-tallet. En dag kom han gledesstrålende og kunne fortelle at han hadde funnet den. Hva mannen het kunne Aas ikke huske. Kanskje finnes det spor etter ham i ett eller annet britisk herbarium?


Tue av torntvebladmose. Foto: John Bjarne Jordal.
Gjenfunn

Så i 1998 tok noen av vår generasjons feltbotanikere seg fore å lete etter torntvebladmosen i Sleppskardet igjen, men uten hell. I mellomtida var også det angitte området ganske forandret av kalksteinsutvinning. De skrev en artikkel i Blyttia i år 2000 der de antydet at arten kunne være forsvunnet som følge av dette. Ikke mange år etter, i februar 2003, skulle Geir Gaarder lage konsekvensutredning for en kraftlinje gjennom Eide og Fræna til det planlagte gassilandføringsanlegget Nyhamna i Aukra. Han rasket da med seg en mosedott fra en liten bergvegg i Eide som viste seg å være torntvebladmose! Endelig – og dette var jo en helt ny lokalitet – da var det kanskje håp om flere?
Funnstedet ble snart etter oppsøkt av en delegasjon moseforskere fra Trondheimsmiljøet. Så i juli 2005 var den samme Geir på fjelltur og lette etter kalkkrevende arter i Sandnestindan i Eide. På vei ned fant han en dott med torntvebladmose på et nytt sted. Ny artikkel i Blyttia – arten var likevel ikke utdødd! I pinsa 2007 dro så Geir og John Bjarne opp i det samme området for å lete mer – og jo da, vi fant hele 11 nye delforekomster og feiret med middag på kinarestaurant i Molde etterpå. Men dette var ikke kalkrike voksesteder og endelig begynte det å gå opp for oss – den er jo ikke kalkkrevende! Den klassiske lokaliteten – Sleppskardet – har mye kalkstein og marmor. Derfor hadde vi trodd at den var kalkkrevende! Vi hadde tenkt feil og lett på feil steder. Den vokste jo så surt som bare det.


Kartlegging

Nå hadde vi knekt voksesteds-koden - og da begynte det å løsne. Vitenskapsmuseet i Trondheim la i juni 2007 sin årlige herbarie-innsamlingstur til Eide. Kristian Hassel og Tommy Prestø fant arten ved Tussfossen i Eide og Kristian senere samme år ved Sleppskardet i Fræna og ved Klokkhuset i Eide. John Bjarne ble ganske tent av dette og begynte å bruke høstene til kombinerte mose- og trimturer i nordvendte fjellsider i disse traktene. I løpet av 2007-2009 ble hovedmengden av de lokalitetene vi i dag kjenner lokalisert. I 2010 ble det publisert en artikkel om den nye kunnskapen i mosetidsskriftet Lindbergia. Totalt kjenner vi nå 29 lokaliteter som ligger innenfor et område på 12 x 20 kilometer. Utenfor der har vi hatt masse ”bomturer”, da finner vi bare ”broren” prakttvebladmose S. ornithopodioides og et knippe andre følgearter som grannkrekmose Lepidozia pearsonii, rødmuslingmose Mylia taylorii, heimose Anastrepta orcadensis og småstylte Bazzania tricrenata.

Kart over ytre Romsdal med utbredelse av torntvebladmose (røde prikker).  Svarte prikker: torntvebladmose ettersøkt, men ikke funnet, oftest er prakttvebladmose funnet disse stedene. Blå firkant: nedbørstasjonen Eide. Figuren er en oppdatert versjon fra Lindbergia-artikkelen fra 2010.

Overvåkingsprosjekt 2010-2014

I 2010 bevilget Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) midler til utlegging av overvåkingsruter for torntvebladmose og noen andre mosearter, i forbindelse med det nasjonale Naturindeks-prosjektet. Det ble lagt ut 12 ruter (0,5x0,5 meters ruter delt i 16 småruter) på fire forskjellige voksesteder for torntvebladmosen i Eide. I 2014 ble disse rutene reanalysert av Kristian Hassel, Kristin Wangen og John Bjarne Jordal. Vi kom også i avisa! Det var ganske tilsvarende mengder av mosen i 2014 som i 2010, ihvertfall ikke store forskjeller – men den har flyttet seg og er ikke i de samme smårutene! Den er dermed noe mer dynamisk enn vi kanskje kunne tro. Hva som kan skje av endringer på litt sikt er derimot et åpent spørsmål. Vi kan tenke oss at både beiteopphør og klimaendringer kan gi høyere vegetasjon og at den kan bli gradvis skygget ut der den vokser. Spørsmålet er da om den greier å bevege seg raskt nok oppover i høyden til nye voksesteder.

En journalist fra Romsdal Budstikke ble med oss i felt under reanalysering av naturindeks-rutene i Eide. Fra venstre: John Bjarne Jorda, Kristin Wangen og Kristian Hassel. Foto: Oddbjørn Harnes.

Masteroppgave om torntvebladmosen 

Som en forlengelse av overvåkingen av torntvebladmosen, går Kristin Wangen i sin masteroppgave i dybden for å finne ut mer om denne arten i tillegg til prakttvebladmosen og praktdraugmosen Anastrophyllum donnianum. Oppgaven går ut på å lage artsutbredelsesmodeller, der resultatet vil være et kart som viser den potensielle, klimatiske nisjen til artene. Sammenlignet med dagens utbredelse, vil man kunne se om arten er mettet i sitt utbredelsesområde, eller om den har flere områder den kan spre se til. I tillegg til slike modeller, prøver jeg å finne ut noe om veksten hos torntvebladmosen. Hvor mye vokser den på en vekstsesong? Vokser den mer på noen lokaliteter enn andre? Fremgangsmåten har vært å feste en sytråd noen mm under skuddspissen og målt distansen mellom tråden og skuddspissen om våren, og deretter måle denne distansen igjen på høsten.


Måling av torntvebladmose. Foto: Kristian Hassel.

Artsbeskrivelse

Torntvebladmosen Scapania nimbosa er en levermose der bladene består av to lober som nesten ikke henger sammen (denne og prakttvebladmosen S. ornithopodioides skiller seg fra andre tvebladmoser ved å ha ”frie” lober). Bladene er sterkt preget av lange og litt uregelmessige ”torner” i kanten, mens prakttvebladmosen har kortere og mer regelmessige små tenner. Torntvebladmosen er oftest mer eller mindre rødpigmentert og dessuten nokså luktløs, noe som også bidrar til å skille den fra den noe større og brunere prakttvebladmosen som også har en kraftig aromatisk lukt. På Romsdalshalvøya vokser disse artene ofte sammen i fuktheier i skoggrensenivå ca. 200-500 m.o.h. i nordskråninger av kystfjell, ofte i svake sig sammen med rome og bjønnskjegg, eller i kanten av små berg. Det er typisk at sola tar dårlig der de vokser! Ellers er det sannsynligvis en årsnedbør godt over 2000 mm på voksestedene, nedbørsnormal over 100 mm i trolig alle årets måneder (untatt for mai på de nærmeste målestasjonene i Eide), regn 60-70% av alle dager, og dessuten ofte tåke – dvs. skikkelig oseanisk og fuktig. Mens prakttvebladmosen finnes på hele Vestlandet, er torntvebladmosen bare funnet i et lite område i kommunene Fræna, Eide og Gjemnes i Møre og Romsdal. Ellers i verden er torntvebladmosen kjent fra oseaniske strøk av de britiske øyer, og i Himalaya/Vest-Kina - i et lignende klima som i Norge, men 3000 moh. Utbredelsen er sterkt fragmentert og kan være rester av en tidligere større utbredelse. Formering skjer kun vegetativt. Kjønna formering er ikke kjent, heller ikke grokorn (gemmae). Se også Artsdatabankens faktaark.


Blanding av torntvebladmose (lange og uregelmessige 
tenner/"torner" langs bladkanten) og prakttvebladmose 
(kote, regelmessige tenner langs bladkanten). 
Foto:John Bjarne Jordal. 

Torntvebladmose og rome - to gode følgesvenner i 
kystfjella på Romsdalshalvøya. Foto: John Bjarne Jordal.

Verdensutbredelse av torntvebladmoseFiguren er hentet fra Lindbergia-artikkelen fra 2010.

onsdag 3. desember 2014

Mose-funfacts frå eksamenslesing

Desember månad byr på julestemning, men for studentar, også på eksamenar. Så her sit eg atter ein gong og prøvar å banke litt ny kunnskap inn i hovudet mitt. Boka Introduction to Bryophytes av Vanderpoorten og Goffinet (2009) gir solid basiskunnskap om mosar, og er full av ting som er kjekt å vite. Mykje av det eg har lest er kanskje interessant også for dokke som les denne bloggen, så her kjem eit lite, usamanhengande utval funfacts frå boka.

70 % av levermosar og 60 % av bladmosar er særbu (ho- og hannorgan på ulike planter), og i den britiske floraen er  87 % av mosane som aldri har blitt funne med sporar før, særbu. Geografisk distanse er ein stor barriere for sporeproduksjon, spesielt hos særbu planter. Spesielt vanskeleg vil eg sei det er for stjernemosen Syntrichia pagorum, der hann-planter kun er kjent frå Nord-Amerika, og ho-planter kun frå Europa.
Hoplante av hårstjernemose Syntrichia pagorum. Foto: Jan-Peter Frahm.

Det er stor variasjon i tørke- og frysetoleranse hos sporar for ulike artar. Det er påvist korrelasjon mellom toleranse for desse faktorane og utbreiingsmønster, der vidt utbreidde artar har større toleranse enn mindre utbreidde artar. Endemiske artar (finst kun i eit begrensa område) forblir ofte endemiske nettopp på grunn av at sporane ikkje tåler langdistansespreiing i atmosfæra over store hav, der forholda er tøffe.

Mosefossil i rav antyder at artar som er antatt å ha skilt lag for mange millionar år sidan viser mindre morfologisk (utsjånadmessig) variasjon enn forventa. Sjølv om mosar ser ut til å ha lavast rate av molekylær evolusjon blant landplanter, er det likevel oppsiktsvekkande å sjå artar som ikkje har endra utsjånad på 80 millionar år. Dette er gode eksempel på "kryptisk artsdannelse", der akkumulering av genetiske forskjellar ikkje gir utslag i utsjånad.
Mosar i rav er sjeldan vare. Dei kan vere med å løyse gåter om evolusjon og slektskap blant mosar. Denne levermosen vart funne på den Dominikanske Republikk.  Foto: Terratreasures and adventures 101
Hos nokon artar kan høg grad av vindspreiing føre til lav grad av genetisk isolasjon og dermed artsdannelse. Dette kan vere ei forklaring på kvifor endemisme blandt mosar er mykje lavare enn hos blant anna blomstrande planter (angiosperms), og at dei generellt er mykje meir utbreidd. Mosar viser i stor grad same splitta utbreiing av artar som karplanter viser for slekter. For eksempel, 43 % av Nord-Amerikanske moseartar finst også, i Europa, og 70 % av europeiske moseartar finst også i Nord-Amerika. For karplanter er det 48 % av slektene og kun 6.5 % av artane som er felles for desse to kontinenta.

Der finst fleire eksempel på positiv interaksjon mellom mosar. For eksempel vil mosar som veks i tette tuer og matter halde på fukt betre enn dei som veks i lause tuer og matter. Mosar er vekselfuktige (poikilohydric), altså dei tek opp vatn direkte over heile overflata - fuktigheita i mosen vil dermed variere med omgivnadane. Sidan dei er avhengige av å vere fuktige for å vekse, har det vist seg at tette matter ofte har større biomasseproduksjon, større skot og høgre artsrikdom.

I mosetuer er ofte konsentrasjonen av CO2 høgre enn i lufta rundt, på grunn av respirasjon av små organismanr som lever i mosetua.

Medan karplanter har utvikla metoder for å unngå uttørking av cellene (cuticula, røter, vedrør mm), har dei fleste mosar utvikla tørketoleranse. I motsetning til karplanter dør altså ikkje cellene når dei tørkar ut, men metabolismen og fotosyntesen stoppar opp. Når dei blir fuktige igjen, vil metabolismen og fotosyntesen starte opp igjen. Men tørketoleransen varierar stort blant artane. Medan torvmosar (Sphagnum) og blåmosar (Leucobryum) berre tåler frå nokre timar til dagar med uttørking, kan artar frå tørrare habitat, som kvitknausing Grimmia pulvinata, tåle opp til 60 dagar tørke utan problem.

Dei fleste som har kika litt på mosar har nok fundert over korleis ulike former kan vere tilpassingar til miljøet dei lever i. Vatn er den viktigaste begrensande faktoren for vekst hos mosar, og mange strukturar er dermed tilpassa opptak, transport og å holde på vatn, der overflatespenning og kapillærkrefter er viktige mekanismar. Eit eksempel er det tjukke tomentumet (filtlag av rhizoidar) som dekker stilken, spesiellt hos mange myrartar. I tillegg til å ta opp og frakte vatn, fungerar det hos mange artar som forankring. Blad forma som vassekkar, slik som hos blæremosar Frullania, er eit anna eksempel. Hos mange artar sit blada tett til stamma (spesiellt hos pleurokarpe), dei vil kunne halde på vatn i kapillærrommet mellom bladet og stamma, medan utsida av bladet sørgar for opptak av CO2 til fotosyntese. Papillar (små utvekstar på bladoverflata), som hos mange artar dukar opp i tørre habitat, er eit anna eksempel. I tillegg til å danne kapillære rom der vatn lett blir transportert, kan gassutvekslig skje gjennom toppen av papillane. Ved uttørking er det viktig å beskytte blada mot skadeleg sollys. Mange artar får krusa blad når dei tørkar inn, slik at undersida av nerven vender ut, og bladplata forblir innrulla og beskytta frå sollyset.
Blæremosar har blad som er forma som vassekkar. Her er matteblæremose Frullania tamarisci under miksoskop. Forto: Hermann Schachner.
Mosar er ekstremt gode på å gjenvinne næringsstoff frå gamlare delar av planta. Dermed kan dei klare seg med langt mindre næringsstoff enn karplanter, og kan til og med i kortare perioder klare seg utan tilgong til nye næringsstoff. Derimot kan for høg konsentrasjon av næringsstoff vere giftige.

Mosar blir i svært liten grad ete på av dyr, sjølv om nærings- og kaloriinnhaldet i mosar og blomstrande planter er stort sett det same. Grunnen er at dei inneheld ein høg konsentrasjon av lignin-liknande forbindelsar, som gjer at dei er veldig tungt fordøyelige. Mange dyr vil til og med kunne få eit netto næringstap ved å ete dei! I tillegg trur ein at andre sekundære metabolittar, terpenoid-oljar i oljelegeme til levermosar og tungmetall også er avstøtande. Kvifor er det då så mange dyr i arktiske strøk som likevel kan ete store mengder mosar, som reinsdyr, gjess og lemmen? Det viser seg at mosar også inneheld nokre kjemiske forbindelsar, kalla arachidonic acid, som truleg bidreg i å auke fleksibiliteten i ledd og og i celleveggar under kalde forhold.
Lemen og andre dyr i arktiske strøk har ofte mosar i dietten sin. Foto: Framsenteret.